Ydmykhet, vilje til endring, kapasitet til å lese seg opp=> kompetanseheving!

Kunnskap er grunnlaget for en kommuneleges arbeid.. Det er det vel for alle jobber? …og det kan vel være sunt for alle og enhver å tenke litt gjennom hva en nå husker av alt det man har lest opp gjennom åra, og alt det man ikke rakk å lese..?

OG like viktig er det å tenke gjennom hvilken erfaring man har fått, hva man lærte og om alt dette fremdeles funker i hverdagen. Noen er veldig aktive i å ta til seg kunnskap de første årene man jobber for så å flyte på det resten av livet… det er jo temmelig håpløst da både vi forandrer oss, miljøet rundt, menneskene og kunnskapen. Det sies at medisinske sannheter kun varer 3-5 år… og at det tar flere år for en helsearbeider å endre sine rutiner etter å ha fått ny kunnskap….(!!?)Da rekker en jo ikke å endre seg før en ny sannhet dukker opp!?

Så jeg grubler litt…(Savner egentlig sykkelturene hjemover med tid til å tenke mellom de tunge oppoverbakkene)…åssen funker jeg for tida… sånn med formell teoretisk kunnskap og praktisk erfaring altså.. Bare ved å kikke litt tilbake i arkivet her i bloggen ser jeg jo at det ligger massevis av erfaring. Situasjoner, opplevelser, samarbeid, prosjekter og faglige utfordringer som har bygget opp ganske mye erfaringskompetanse (flott ord ikke sant?). Har jeg klart å følge med i utviklingen av «formalkompetanse» (som jo bare er et fint ord for utdannelse, teori og formell opplæring) …? Jeg har vært heldig i alle åra jeg har jobbet. Kombinasjonen av å være medlem i Legeforeningen som dekker utgifter til kurs som teller i utdanningen til spesialiteter (for meg er det samfunnsmedisin) og mange billige kurs fra fylkesmann og helsedirektorat har gitt god anledning til oppdatering.

Det vanskelige har jo vært å få tid til alt. De siste årene som jeg har jobbet i prosjekt med å dekke to kommuner har det ikke vært mye tid til kurs…Det pøser inn med dokumenter fra sentrale helsemyndigheter. Lover, forskrifter, veiledere og informasjon som er pensum for oss kommuneleger (og sikker deg også) Det er aldri tid til å lese det i arbeidstida så det har ikke alltid blitt lest like grundig… ved siden av høringsnotater, prosjektrapporter og mye annen dokumentasjon innen kommunene…

OK…. må vel kanskje innrømme at jeg ikke er helt ajour med formalkompetansen…..? jeg har prøvd å fokusere på det jeg jobber mest med og som jeg kan bruke til daglig, men kommunal samfunnsmedisin er så stort at det ikke er mulig å følge med på alt. (Det var kanskje en slags unnskyldning..?)

Jeg har masse erfaring og synes at jeg nesten daglig lærer noe nytt som jeg kan fylle på erfaringstanken min.. Tro om det kompenserer for at jeg ikke helt er oppdatert på formalkompetansen…?  Jeg er ikke så sikker på det og har skjønt at jeg må ha noen arbeidsmetoder som kan kompensere litt for farlige hull i kunnskapen… Det er ganske enkelt, nemlig!

  • Dette funker like bra overfor fagfolk som ungene hjemme: «Det spørsmålet der er jeg ikke sikker på om jeg kan gi svar på. Det må jeg sjekke opp. Jeg skal komme tilbake til det»  Det allermeste kan vente litt til jeg har fått dobbeltsjekket om jeg husker riktig eller ikke i det hele tatt…
  • Det andre og litt mer omstendlige er litt enkel forberedelse før møter eller saker. Raske oppslag på nettet, i bok/veileder eller en rask telefon til noe som er flinkere enn meg.
    Det er ganske så utrolig lurt å ha et nettverk av kolleger innen forskjellige områder som man kan ringe eller sende epost til!

På den måten har jeg klart meg ganske godt gjennom mange år… Nå som jeg har fått en kollega ser jeg jo at vi er litt forskjellige (heldigvis) og mine kunnskaper blir satt litt på prøve. Her er det om å gjøre å være litt ydmyk. Mine erfaringer er jo farget av min bakgrunn, miljø, opplevelser og holdninger. De kan helt sikkert sees litt annerledes på. Jeg merker at det bobler litt og lurer på om det er fryd eller overbelastning..?

Det er vel en konklusjon her ett sted…: ydmykhet, vilje til endring, kapasitet til å lese seg opp men ikke minst glede over å kunne videreutvikle seg!

Kuuuult!