Lik behandling for like tilstander, et rettferdighetsprinsipp på strekk….?

Dette må bli to blogginnlegg.. for å skille tanker rundt oppfølgingen av berørte etter ugjerningene på Utøya og regjeringskvartalet fra litt om hverdagene til denne kommunelegen som farer av sted (eller kommer og kommer om du vil…)

Som kommunelege sitter jeg midt i den praktiske gjennomføringen av å følge opp de som ble rammet av ugjerningsmannen på Utøya. Jeg har før frustrert meg over at de praktiske løsningene og hverdagen her ute i kommuneNorge ikke helt passer med anbefalingene fra sentrale helsemyndigheter. Jeg mener de bærer for mye preg av å ville det beste, men ikke se konsekvensene hos oss som strever med å få endene til å møtes eller kapasiteten til å strekke til til alle som har store behov. Bare for å understreke det; vi driver en knallhard prioritering av hvem som skal få kommunale tjenester og budsjettene strekker ikke til. Det er denne bakgrunnen vi jobber ut fra når vi nå skal yte vårt beste til de som ble rammet av det som hendte i Oslo og på Utøya.

Jeg vil at du skal vite sikkert…at vi gjør vårt beste for å gi den hjelp de som er rammet trenger.
og
Det gjelder alle som opplever tilsvarende reaksjoner og tilstander som de som er berørt av denne forferdelige hendelsen. Seinest idag opplevde vi i vår kommune en katastrofe for en familie med sterke reaksjoner. Vi må sørge for at de får samme tilbud som de som har fått (eller kan få) sterke reaksjoner etter Utøye
Men
Vi må jobbe innenfor de rammene vi har. Lik behandling for like tilstander/reaksjoner. Dvs tilpasset tilbud ut fra pasientens ressurser, reaksjoner, symptomer, sosialt nettverk, psykisk styrke, tidligere opplevelser og alt det som legger grunnlag for våre reaksjoner på en krise. For eksempel har vi betalingsordninger for flere typer tjenester i kommunen. Når du går til fastlegen betaler du egenandel… også hvis du trenger oppfølging etter Utøya, eller må følges opp pga at man har mistet et barn i ei ulykke… Psykolog koster penger, medisiner koster penger, hjemmebaserte tjenester kan koste penger som en del av det helsevesenet vi har etabler for alle.

Hos oss har vi utfordret fastlegene til å være kontaktpersoner for de som er berørte etter Utøya. En utfordring de tok som en selvfølge fordi de jo har et ansvar for sine pasienter og alltid følger dem over mange år. Det er nettopp fastlegeordningen store fordel… Vi overlater ansvaret for oppfølgingen til dem, vel vitende om at det kan bli forskjeller i oppfølgingen ut fra hva pasientene og fastlegene finner best. Som kommunelege oversender jeg dem anbefalingene fra sentrale helsemyndigheter og jeg minner dem på å ta kontakt ved 6 uker, 3 mnd og 1 år. Svaret tilbake er at de uansett kommer til å følge dem så lenge de er på deres liste…..»trygt» tenker jeg.. og aksepterer at de er skeptiske til anbefalinger fra Helsedirektoratet som under strekes av ord som «må» og «Skal». Fastleger er vant til retningslinjer i behandling og jeg stoler på at de gjør faglig gode valg i sin oppfølging av alle med samme type symptomer, farer, risisi osv…

Idag fikk jeg et langt spørreskjema om hvordan vi følger opp, antall utfylte testskjemaer og mange andre spørsmål jeg nok ikke kan svare på siden det er fastlegene som har tatt ansvaret for sine… jeg har faktisk ikke rett til å hente de opplysningene fra deres journal…..men jeg er sikker på at våre leger gjør så godt de kan… I denne oppfølgingen mener jeg tillit er viktigere enn kontroll. Og jeg skal gjøre så godt jeg kan med å hjelpe til der hvor det butter, hvor kravene som kommer ligger innenfor de rammene våre helsetjenester har….