Knokkelarbeid er ikke noe for samfunnsmedisinere

Lensmannen ringte og lurte på om jeg kunne vurdere om en knokkel som var funnet på en byggeplass var fra menneske eller dyr…? Spennende…. det skulle jeg nok klare hvis det hadde vært hoftebein, skalle, skulderblad og kanskje hælbeinet, men en lang rørknokkel er ikke så lett…dvs.. ikke for en samfunnsmedisiner. Det rette stedet er jo rettsmedisin som er spesialister på slike vurderinger, men de er travle og ligger langt unna, kunne det gjøres kjappere? Idag forklarte hun at rettmedisin hadde bekreftet at det var en knokkel fra et dyr. (lurer på om jeg hadde klart å avsløre det…?) Det var jo helt korrekt at det var Rettsmedisinsk institutt som skulle avgjøre noe slikt,men det er slike spørsmål som gjør kommunelegejobben spennende og variert! Jeg har skrevet det før og gjentar det gjerne… jeg er imponert over hvordan politiet jobber…. over de som jobber der også. I jobben har jeg ofte med dem å gjøre og spesielt er jeg imponert over balansegangen mellom å ta vare på enkeltmennesker, publikum opp mot lovverket. I jobben..; fra eldgamle knokler til dagens innbyggere!

Jeg er veldig opptatt av det; å kunne hjelpe enkeltmennesker samtidig med at vi tar hensyn til folk; naboer, venner, pårørende, deltakere eller innbyggere generelt. Jeg opplever ofte at enkelt mennesker med spesielle problemer; sjukdom, adferdsproblemer, rus eller særegenheter kommer i situasjoner hvor de faller mellom to (ofte flere) stoler. Hvor lovverket ikke dekker helt, tjenestene kan ikke ,eller finnes ikke, og det er stort press på at det skjer noe for å rette på situasjonen. Da er det ekstra viktig at vi samarbeider med fokus på å finne den beste løsningen… Jeg mener det ofte må være kommunelegens jobb å tolke lovverk, og kanskje strekke det, for å finne løsninger i samarbeid med andre som er i situasjonen om det så er politiet, omsorgstjenester eller Nav. Det er en balansegang… heldigvis er det sjelden jeg synes det er veldig ustøtt… jeg er omgitt av dyktige fagpersoner i alle ender av kommunen og får ofte hjelp til vurderinger så jeg kan være ganske sikker på at vi er på rett vei.

Noen ganger … går det ikke…… fordi personen ikke vil ha hjelp, fordi lovverket ikke strekker til, eller ikke gjelder, eller vi ikke har mulighet til å få det til med de tjenestene vi har i kommune, Nav og spesialisthelsetjeneste….Noen ganger må jeg fortelle pårørende at de må ta vare på seg sjøl og la pasienten følge sin egen vilje i retning av å bli dårligere og dårligere, eller at vi ikke kan bruke tvang sjøl om det er ønskelig… Da er det vanskelig å finne de rette ordene, vise respekt, omsorg og allikevel stå stødig på at vi ikke kan hjelpe…..Det er heldigvis sjelden…