Retningslinjer og en innrømmelse

Hva gjør man når en innbygger isolerer seg helt fra andre, ikke snakker med noen og vi ikke får kontakt? Bekymring fra pårørende og naboer… Jeg pleier å sjekke med fastlege, psykisk helsetjeneste og evt nav/sosial. Denne gangen har jeg vært på to hjemmebesøk uten å få komme i kontakt. Sist gang var bilen hjemme med varmt panser fra motoren.. Jeg er mest redd for at det kan ha tilstøtt personen noe og sjekker om posten er tatt inn. Vi skjønte at vi ikke var ønsket eller velkommen, men hun var hjemme… Jeg måtte leggge igjen beksjed om at han måtte ta kontakt med fastlegen for en prat hvis ikke må jeg gjøre vedtak om tvungen legeundersøkelse for å få avklart situasjonen… men hvor lenge skal jeg vente før jeg bruker makt. Det er jo et ganske så sterkt overgrep for en som ikke ønsker andre inn på seg…? Men jeg må ha det avklart hvis jeg ikke får en tilbakemelding fra fastlegen eller andre i hjelpeapparatet da.

Samtidig gjorde jeg ferdig retningslinjer for oppfølging av folk som ikke klarer å ta vare på seg selv (og som ikke har "boevne") Vi foreslår et bekymringsteam slik som andre kommuner har. Vi er heldige som har en jurist på avdelingen som har gjort en juridisk vurdering av hva vi kan gjøre… det gjør det jo enklere og tydeligere for saksbehandlerne hvor grensa går for hva vi kan gjøre… Jeg håper det kan hjelpe både brukerne og oss som skal jobbe med dem..!

Jeg føler noen ganger at jeg framstår negativ overfor folk jeg er i møter med..(innrømmelse!) jeg har vært ganske lenge i dette "gamet" og har et litt kritisk syn på enkelte saker… og jeg nøler ikke med å si det… Jeg veit jeg kan være ganske sjølkritisk, men jeg går å tenker på hvordan jeg har ordlagt meg lenge etterpå… Sa jeg det på en saklig måte? Støtte jeg noen av de andre? har jeg belegg nok for det jeg sier? Etter som jeg er blitt eldre føler jeg ofte at jeg er mer usikker enn jeg var for 10 år siden. Kanskje med god grunn? Jeg har skjønt at ting kan gjøres på mange andre måter (og bedre!!)….(?) enn mine egne og har fått mye respekt for det… det kan nok være lurt å være liiittt ydmyk overfor andre.. gruble, gruble det kverner litt rundt oppe i hue.. Mitt siste ønske er å gjøre det vanskelig for andre som har ideer, motivasjon og framdrift. Jeg håper veldig at de oppfatter det jeg sier som konstruktiv kritikk for å gjøre deres sak bedre…

En ting jeg ofte sier noe om er når vi diskuterer planer. Satsingsområder og utvikling av tjenestetilbud. Jeg er veldig ofte lite glad for luftige planer og store ord. Jeg mener vi er nødt til å prioritere oss ned til praktiske tiltak, konkrete løsninger som vi kan følge, måle og aller helst reklamere for når de blir en suksess. Jeg tror med på smitteeffekt fra slike tiltak enn store planer og å bygge videre på tiltak vi har lykkes med.

noe helt annet:
WHO forslår å forby røyking inne hjemme hvor det er små barn… Jeg skjønner godt den helsemessige siden. Vi har solide forskningstall på skadevirkninger av passiv røyking, spesielt på barn. Men for meg som samfunnsmedisiner er det andre sider av et slikt forslag som veier tyngre. Privatlivet. Jeg ønsker ikke at "storebror ser det" også inne i eget hjem! …hmmm tenkte ikke akkurat jeg skulle forsvare røykerne, men jeg mener vi må bruke andre virkemidler her! Tøøft at en journalist ringte meg om akkurat det da… så kommer vel meningen min på trykk i avisa.. Ak ja noen ganger er det jammen ikke langt fra tanke til at andre kan lese om dem!