Slitsom uke, Russprekk, Kurs og Norovirus

Lenge siden jeg har fått skrivi noe her… Det har vært en begivenhetsrik uke med seine kvelder og ikke så mye tid til å skriv blogg…
Norovirus herjer på sjukehjemmet hos oss. Det er jo i utgangspunktet en ufarlig, men plagsom sjukdom. Diare og oppkast blant ansatte og pasienter. Det vanskelige er at man ikke blir immun når man har vært sjuk så man kan bli smittet igjen. Vi tror smitten har kommet med besøkende eller pasienter som er nyinnflyttet. Vi har et infeksjonskontrollprogram for sjukehjemmet og de reagerte raskt da det kom flere tilfeller raskt etterhverandre. Jeg ble varslet og smitteregimet ble satt igang samtidig. Raskt og kontant reaksjon og etter noen dager så det ut som om det gikk tilbake…..for å dukke opp i et bofellesskap litt unna og så på nytt en runde på sjukehjemmet. Nå ser det ut til at vi har kontrollen igjen og det er på vei tilbake. Det er ikke bare en plagsom sjukdom for de som blir sjuke for de friske ansatte må jobbe mer å dekke vaktene til de sjuke. Det er bare å gi seg over for innsatsen. Samtidig må vi organisere arbeidet annerledes så vi holder de friske ansatte og pasientene vekk fra de sjuke, og skjerme de gamle som er dårlige av andre sjukdommer ekstra godt! Det blir selvfølgelig også ikke lagt inn nye pasienter pga smittefaren. Det blir en mye dyrere drift og tung belastning både på ansatte, administrasjonen og økonomien, men her kommer pasienten først! De pårørende merker det også fordi de oppfordres til ikke å dra på besøk! De som har vært sjuke må ha vært friske i 2 døgn før vi "godkjenner" dem som friske!
 
Jeg har jobba lenge med rusmisbrukere og er vel ikke særlig naiv, men jeg blir allikevel lei meg når enkelte som har kommet godt i gang med å bli rusfri, få jobb og et sted å bo blir avslørt av urinprøver for nytt rusmisbruk. I det åpne fengselet jeg jobber betyr det at man blir hentet av politiet og kjørt rett til en lukket fengselsavdeling. Det er ingen diskusjon i det heletatt rundt hvorfor testen ble positiv. Ett skritt tilbake og starte opp på igjen! Det er myye sånn i rusbehandling, men å gi opp mener jeg er helt galt. Godt å ha en sta personelighet!
 
En av dagene kjørte jeg til Stavern for å holde et innlegg på et kurs for "lektorer" på Insitutt for allmenn og samfunnsmedisin i Oslo. Dvs det er allmennleger/fastleger som har nesten ferdige medisinstudenter utplassert i sin praksis. Jeg har snakket til dem om samfunnsmedisin, denne gangen  om fastlegenes rolle i smittevernarbeid! Kjempespennende, mest fordi det var en engasjert gruppe som ivrig diskuterte! Jeg jobbet sammen med en fra Sosial- og helsedirektoratet og kvelden forsvant fort i en blanding av foredrag – diskusjon.
 
I går møtte helse- og sosialsjefen, prosten og jeg ei lokalavis for å snakke om at vi nå etablerer et kriseteam. Vi har ikke hatt et fast kriseteam som mange kommuner har. Vi har isteden arbeidet seriøst med å bruke eksisterende tjenester i akutte situasjoner. Det har vi laget en egen plan for som alle ansatte i kommunen skal forholde seg til. I 6 år har vi denne fungert. Evalueringen har vært bra for de aksjoner vi har vært inne i, men spesielt nødetatene har klaget på at vi ikke har hatt ett telefonnr og fast personell som kan rykke ut. (Skjønt vi hver gang har rykket ut med kompetent personell raskt!)
Og media, selvfølgelig, som visstnok mener det bare er "kriseteam"som kan hjelpe folk i kriser… Men vi har også funnet at det er enklere å administrere og gir en bedre arbeidsfordeling for fagfolka at vi etablerer et fast kriseteam så nå kommer det! Nyheten ble presentert som om vi var de eneste i nedre Buskerud som ikke har kriseteam. Litt overraskende at journalisten la det fram slik etter en halv time med forklaringer… Jeg lurer litt på om vi er dårlige til å formidle….?? OG jeg lurer litt på om journalister bestemmer seg for vinklingen før de intervjuer? Feil i artikkelen og feiltolkninger av det som ble sagt førte til reaksjoner fra folk som har opplevd kriser. Jeg snakket lenge med en sint innbygger og måtte beklage innholdet og forklare hva vi egentlig mener og hvordan vi jobber. Vi ønsker ikke få en oppfølger i avisa og jeg mener det beste er å la feilartikkelen fare. Folk glemmer fort og vi jobber virkelig seriøst med krisene som oppstår hos oss! Jeg må virkelig berømme legevakt, fastleger, helsesøstre, psykiske helsetjeneste, omsorgspersonell og og og alle de som vi veit har vært inne i forhold til kriser! Samtidig som jeg bare med innrømme at vi ikke alltid strekker til godt nok overfor enkelte og deres kriser.Men vi jobber altså med å bli bedre!
 
Kors dette blei langt! og jeg har bare så vidt vært innom litt av det som har sjedd denne uka hvor jeg ikke har vært hjemme en eneste kveld!