Tur til ondskapens leier

Jeg har ikke fått skrevet i Bloggen på aldri så lenge, Æsj. Men jeg har vært ute å reist. Vært ei uke sammen med 2 10 klasser på tur til Konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland. Auswitch – Birkenau, SochsenHausen og Ravensbrück. Det har gjort et sterkt inntrykk av lidelsene og ondskapen. Men også over å være tett sammen med 32 ungdommer på buss og hotell, så mye flott ungodm!
 
Med denne inspirasjonen har jeg skrevet et innlegg om opplevelsene:
 

Det verste er om vi glemmer og er likegyldige

Han stod midt i ondskapens leir, så vennlig på meg med et klart blikk. Han var fange nr A 18080 fra Auswitch II, Birkenau utryddelsesleir. Med sorg i stemmen gjentok han mange ganger at han hadde så liten tid igjen. Det var så mange ungdommer han ville snakket med for at de skulle forstå hvor viktig hans budskap var. Han skulle vært gasset i hjel to ganger, overlevde en henrettelse og ble nesten skutt mange ganger. 83 år gammel er Zygmunt Gross fremdeles krystallklar i stemmen når han forteller om sine erfaringer til 32 norsk ungdommer om sine opphold i konsentrasjonsleirene under krigen; ”Fred kan ikke skapes med våpen, glem aldri hva som skjedde i konsentrasjonsleirene!  Likegyldighet er den største fare, ondskapen ble ikke borte da krigen sluttet. Vi må stadig kjempe mot den i dag.”

 

Jeg har vært så heldig å få være med på ”Polentur” med 10 klasse fra Vestsiden ungdomskole. I en buss fra ”Aktive fredsreiser”, 32 ungdommer, 4 lærere, to foreldre og en bestefar besøkte vi konsentrasjonsleirene i Auswitch, Sachsenhausen og Ravensbrück. En reise fylt av sterke opplevelser, fra latter til gråt. En tur med vanlig, sprelsk ungdom som til tross for timevis stillesittende i bussen satt helt stille når sannhetsvitnet fra Auswitch fortalte. Kjære lærere, kjære rektor, skolesjef og politikere! Etter min mening lærte disse elevene (og jeg!) noe viktigere på denne uka enn månedsvis med klasseromsundervisning kan gi! De forholdt seg til hverandre på lange intense dager, samarbeidet, fikk en forståelse for hvor viktig det er å ta ansvar for egne handlinger og å stå imot holdninger som bryter ned grunnleggende menneskeverdier.

 

Gjennom besøket til konsentrasjonsleirene og samtaler med flinke guider og sannhetsvitnet fikk vi en grunnleggende forståelse for at det ikke er tyske nazister aleine vi skal stå opp mot, men alle som motarbeider menneskerettighetserklæringene. Tyskere, russere, engelskmenn og mange flere folkeslag har alle utøvd ondskap lik det som skjedde i Konsentrasjonsleirene under krigen. Og det skjer i dag….

 

Dette var en tur med svært viktig holdningsskapende arbeid overfor en generasjon som om noen få år styrer vårt samfunn. Forhåpentligvis et samfunn med mer toleranse, mindre angst for fremmede og færre kriger enn vi har i dag. Så har jeg fått høre at denne turen kan bli en av de siste turene til Konsentrasjonsleirene i Polen! Årsakene er flere;

  • Kommunen/skolene har ikke råd til å betale slike turer.
  • Det aksepteres ikke at foreldrene betaler for turen for sine barn
  • Fagforeningene krever full lønnskompensasjon for all reisetid. Prislappen blir fort 30 000,- pr lærer pr tur noe det jo ikke er penger til!

 Disse turene kan ikke gjennomføres uten engasjerte lærere som kjenner sine elever og som følger dem opp. Vi er helt avhengig av at elevene betaler mesteparten av reisa sjøl for at det skal bli økonomisk mulig. Foreldrenes vilje og ønske om at turene skal gjennomføres er avgjørende. Jeg mener det ærlig talt må være mulig å lempe på regelverket, tilpasse arbeidsordninger og gjøre avtaler som kan videreføre disse reisene!

 

Vi skal ikke reise lenger enn over Basserudåsen til Øvre Eiker for å finne en kommune som satser helt annerledes. Der dekkes mesteparten av reisen med Hvite busser eller Aktive fredsreiser av det kommunale budsjettet. Det inngås avtaler med lærerne om deltakelse og elever og foreldre bidrar til å dekke totalsummen med sparing og dugnadsarbeid. Dette dreier seg ikke bare om kommunale penger, men langt mer om samarbeid, vilje til å få til noe og ikke minst å leve ut grunntanken i reisene til Konsentrasjonsleirene; samhold, toleranse og forståelse.

 

Vel hjemme etter 370 mil i buss slo presseoppslagene mot oss om norske selskapers bidrag til å ruste opp Guantanamobasen hvor det også finnes en fangeleir med fanger hvor mange har sittet 4 år uten at de har fått noen dom i en rettssak. Zygmunt Gross var opptatt av at likegyldigheten var verre enn hatet. Likegyldighet kan også være å sette økonomisk inntjening over menneskelige verdier. Det er klart at det er lett å glemme at menneskerettigheter brytes når fokus kun er å tjene penger. Det er trist å komme fra verdens rikeste land når rikdommen ikke en gang kan brukes til å ta avstand fra elementære brudd på menneskerettighetene. Det er ikke nazistene som er problemet i vårt samfunn det er de likegyldige…

 

Vi fortørnes over muslimers voldsomme reaksjoner på noen karikaturtegninger men tenker ikke over våre egne holdninger, angst og motstand mot den kulturen muslimene representerer. Vi roper opp over terrorvirksomheten som skjer i andre deler av verden, men tenker ikke over at vi selv lever i et samfunn bygget opp rundt en våpenfabrikk hvor det produseres noen av de mest effektive og populære drapsvåpnene i verden. Er vi virkelig likegyldige med hvordan disse ”produktene” brukes? Er det akseptabelt at norske firmaer tjener penger på å levere varer til ”kjøpere” som undertrykker grunnleggende menneskelige verdier?  Etter ei uke i ondskapens leire er det lett å reflektere over disse spørsmålene. Jeg tror ikke det finnes enkle svar på dem, men jeg er sikker på at opplevelsene på en slik tur som jeg har vært så heldig å være med på gjør det lettere å ta disse diskusjonene. Sette søkelyset på om vi alltid er på rette siden av menneskerettighetene i det vi gjør.

 

Det er så lett å glemme hva som skjedde i de over 2000 konsentrasjonsleirene i krigens Tyskland. Det er så lett å tro at det ikke gjelder oss. Zygmunt Gross overlevde djevelskapen i Auswitch, men han så den igjen i dag på mange områder. Derfor møter han fremdeles opp for å snakke med ungdommer fra Norge for å be dem aldri om å glemme. Jeg vil ikke påstå at opplevelsen i Polen og Tyskland endret de 32 ungdommene som var med på denne turen. Noen kom hjem med en klemt finger, med nytt tøy, eller en aldri så liten spennende kjæresteopplevelse. De er flotte ungdommer som også fikk med seg erfaringer fra noe av det verste som har skjedd i nyere historie og som aldri må skje igjen…

 

Jeg kan ikke skjønne at kantete tolkninger, steile prinsipper og stivbeinte paragrafer skal sette en stopper for disse lærerike turene. Elever, foreldre, politikere, fagforeninger, arbeidsgivere og statlige instanser må kunne samarbeide for å få til denne aktiviteten. Alle de som døde i Konsentrasjonsleirene, og ikke minst alle de som overlevde, fortjener at vi bringer videre den kunnskapen og erfaringen de gjorde. Vi kan ikke være likegyldige til dette men må lære opp våre etterkommere til å kjempe mot slike holdninger uansett hvor de finnes. En kamp som ikke kjempes med våpen men med ord, kunnskap og holdninger.

 

Og forresten tror jeg at jammen at jeg lærte å bli litt gladere i 15 – 16 åringer etter å ha holdt ut med dem i 7 dager på buss og hotell. Til og med en 50 åring kan lære.