Mottagelser og virkeligheten

Kors plutselig fløy tia fort! Jeg har hatt ei travel uke hvor jeg har vært lite på kontoret og derfor ikke skrevet noe her i bloggen!
 
Representasjon er ikke min sterke side. Jeg var på "mottakelse" på feiringen av Tidsskrift for den norske lægeforening som var 125 år i forrige uke. Stor mottagelse med høye glass, kanapeer og faglig program. Veldig mange høye herrer og damer. Jeg hadde tatt på meg mitt pene tøy og stod stort sett i et hjørne og svettet på ryggen over alle menneskene og at det var så få…nesten ingen, jeg kjente. Bare tanken på å stå å spise med stettglass og tallerken fikk ryggen min til å bli våt under jakka. Jeg beklager men hverdagen er litt enklere ute i kommunen hvor jeg kan være meg sjøl! For det har jeg masse erfaring med. Jeg er ganske så sikker på at en når lengst her ute i virkelighetens verden i kommunene ved å være seg sjøl, åpen og ærlig. Jeg opplever nok ofte at vi leger blir satt litt opp på en pidestall mange ganger og sett opp til. Det er det ingen grunn til…og noen timers samvær med masse leger i høye stillinger understreker i grunnen bare det…
Derfor var det ganske så greit å komme raskt tilbake på jordsa idag med kontakt med foreldre til en voksen sønn med psykiske problemer og rus. Så fortvilet når sønnen ikke ser sitt eget beste og ikke vil ha hjelp samtidig med at tvangsbehandling ikke er aktuelt (…enda?) En direkte, veldig bekymret far gjorde så godt han kunne, men jeg kunne ikke hjelpe han. Jeg kunne ønske reseptblokka innehold behandling for slikt også!
 
Med denne bekymringen var jeg i avisa idag også. Det blir jeg nødt til å kommentere i et eget innlegg. Kommer seinere!!!