Rusomsorgen i kommunene

 

Rusomsorgen blir en større og større del av kommunelegens arbeid også. Etter den siste Rusreformen er rusbehandling blitt en spesialisthelsetjeneste. Store endringer for bruker, kommune og helseforetak!

 

For kommunen betyr dette en del nye utfordringer. Først kan jo nå fastlegene henvise pasienter til rusbehandling i spesialisthelsetjenesten. Det er jo lett for fastlegene å bare overføre sine vaner om henvisninger til spesialistene som på andre felt vi henviser. Ofte korte henvisninger, rett på sak uten veldig mye annet. I rusomsorgen var det tidligere sosialtjenesten som henviste og de skrev ganske grundige vurderinger med kartlegging av misbrukeren. Allerede har nok mange fastleger tatt til seg dette og endret sine henvisningsrutiner når de henviser til rusbehandling. Allikevel opplever de som tar imot henvisningene at det er mange dårlige, og ufullstendige henvisninger.

 

Rusproblematikken setter en del andre krav;

  • Det er viktig at henvisninger inneholder nok og utfyllende opplysninger, noe det ikke er lett å få av pasienten!
  • Det er som regel en komplisert historie som ligger bak misbruket og det kan ta lang tid å finne fram de rette opplysningene. Derfor er det ekstra viktig med et samarbeid med sosialtjeneste og rusteam!
  •  I god tid før man henvisninger er det lurt å lage en Individuell plan som får med hvilke instanser som skal samarbeide rundt brukeren og hvem som har ansvar for hva. Ikke minst hva brukeren sjøl har ansvar for!  IP må endres etter hvert som behandlingen skrider fram og ta hensyn til de behovene som melder seg.
  • Når misbrukeren er henvist har disse pasientene langt større behov for oppfølging i ventetida til innleggelsen. Ca 40% av de som har fått time hos spesialist møter ikke til time/behandling. Derfor er oppfølging viktig. OG det bør skje i samarbeid med sosial/rustjenesten.
  • Jeg mener at det også er viktig at fastlegen blir informert om hvordan det går under behandlingen, slik at han/hun kan følge opp så godt som mulig under permisjoner eller ved utskrivning.
  • For oppfølgingen etter utskrivning er selvfølgelig viktig for det endelige resultatet. Fastlegen bør også her være en aktiv del av samarbeidet rundt rusmisbrukeren.
  • Kunnskapen om rusmidlene er kraftig økt siste årene. Det er gode forklaringsmodeller på hvordan stoffene virker i hodet og hvorfor. Det er viktig at fastlegene kjenner dette godt og også er oppdatert på medikamentene, kanskje spesielt hvilke man skal være forsikte med å forskrive og hvilke man må være forsiktige med når de skal avsluttes.
  • Sosialtjeneste/rusteam kan også henvise rusmisbrukere til behandling. Det kan lett føre til misforståelser hvis de ikke snakker sammen med fastlegen om henvisningen.

Dessverre har vi allerede gjort noen smertlige erfaringer med rusreformen. Det blei slett ikke letter å få rusmisbrukere til behandling. Det er stor kapasitetsmangel og ofte lange ventetider. Formaliseringen av nødvendig helsehjelp er både vanskelig å forstå og blir ulikt tolket i de forskjellige helseregionene. De fleste kommuner har ikke penger tilbake til rusbehandling i institusjon fordi de ble trukket inn av staten når helseforetakene skulle overta. Allikevel bruker de fleste kommuner en god del penger på institusjonsbehandling for brukere som trenger behandling men som enten har fått lang ventetid eller ikke er definert i behov av ”nødvendig helsehjelp”.

Noe av nøkkelen til å bedre behandlingstilbudet mener jeg ligger i kommunikasjon og samarbeid mellom de forskjellig kommunale tjenestene og spesialisthelsetjenesten. Her kan enda mye forbedres.

Idag var jeg i møte i RUSFORUM hvor vi forbereder en konferanse i mai 2006. Den skal handle om samarbeid og kommunikasjon for å hjelpe brukerne gjennom systemet. Det blei jo mye diskusjon om akkurat dette og mer blir det sikkert på konferansen i mai!