Psykiatri og kommunale tjenester på strekk

I det siste har jeg jobbet en del med innbyggere med psykiske problemer. Det som problematiserer dette er at det også skaper problemer for for andre innbyggere også; naboer, kommunalt ansatte, pårørende eller forbipasserende. Jeg må innrømme at dette er noe av det vanskeligste jeg jobber med. Ikke en sak er lik. Hver gang blir hjelpesystemet strukket ut litt lenger enn ansatte egentlig har kapasitet eller kompetanse til.
 
En av de største utfordringene vi har innen psykiatri er de pasienten som har behov for oppfølging døgnet rundt pga sin sykdom. Kommunene har ansvar for å sikre at alle mennesker har et sted å bo. Lovverket er ikke så tydelig på hva slags faglig tilbud som skal tilbys til de som bor hjemme. Lovverket sier vi skal tilby et sted å bo, pleie og omsorg og nødvendig helsehjelp. Betyr  det at vi må ta ansvar for pasienter som har så mye psykiatriske problemer at de til og med har problemer inne på psykiatrisk avdeling på sjukehuset? Diskusjonen har gått høyt, kanskje spesiet etter flere år med nedbygging av antall institusjonsplasser i psykiatrien, trikkedrapet i Oslo og flere kommuners erfarning med å ha tungpsykiatriske pasienter boende hjemme. Jeg mener kommunene må bli utrustet til å kunne ta seg av disse pasientene før vi kan ta ansvaret for dem. Enda er det hverken fagkompetanse nok, kapasitet nok, lover som er tilpasset eller økonomi til å gjøre et godt nok arbeide for disse ute i kommunene. 
 
Det har kommet som et sjokk for mange at vi i kommunen ikke kan låse oss inn på soverommet til alvorlig syke pasietenter som kan skade seg sjøl og som ikke ønsker at vi kommer inn. Hvis vi må stoppe en bruker fra å f.eks ta opp et stort lån uten å ha råd, eller vandre ute hele natta kan vi ikke tvinge vedkommende. Tvangsbehandling kan kun i helt spesielle situasjoner gjennomføres hjemme hos folk..
 
For å kunne takle alvorlig syke pasienter hjemme trenger man kompetanse både på psykiatrifaget, metoder for å behandle pasientene og kunnskap om medisiner og sykdommen. OG metoder for å kunne takle alle de vanskelige situasjonene som oppstår som ansatt. Det krever svært mange fagpersoner for å kunne takle det når folk bor i eget hjem rundt omkring i en kommune! Det er vanskelig nok å bemanne opp turnuser på sjukehus med nok kompetente folk!
 
…. for ikke å snakke om hvor dyrt det er.. Er det riktig bruk av ressurser når spesialisttjenesten i økende grad skriver ut pasientene til kommunene med tyngre og tyngre behandlingsbehov?
 
Alle kommuner sliter med denne problemstillingen. Jeg opplever at ansatte i vår kommune strekker seg langt for å hjelpe pasientene, noen ganger langt ut over arbeidstida. For å ta vare på de ansatte vi har og de nye vi ønsker rekruttere er det svært viktig at de kan sikres en godt arbeidssituasjon i et godt arbeidsmiljø. Til dette trengs tydelige rammer for hva som er kommunens og de ansattes oppgaver. En avklaring som må gå opp til sentrale helsemyndigheter …. helt til Stortinget?
 
I mellomtida må vi forsøke å hjelpe enkeltbrukerne så godt vi kan i et samarbeid med 2 linjetjenesten… og vi har allerede nådd langt