SPURV I TRANEDANS MED KONTAKT I VIRKELIGHETEN

 

I dag har jeg vært på heldagsmøte i Sosial- og helsedirektoratet. ”Helsekonsekvensutredninger ”et prosjekt i direktoratet som skal bidra til å helsevurderinger trekkes inn i reguleringsplaner, kommuneplaner og konsekvensutredninger der hvor det er nødvendig fordi Plan og bygningsloven krever det. Prosjektet har en solid forankring i direktoratet med kjempeflinke folk. Jeg er innbudt til å sitte i ei ressursgruppe for prosjektet sammen men en annen kommunelege ( så er jeg ikke aleine heldigvis!) Ressursgruppa er på ca 10 personer med svært forskjellig bakgrunn; fra forskermiljø til assisterende helsedirektør i Helsetilsynet til kommuneledelse.

 

Som sagt; ei gruppe med høy kompetanse, prosjektledelse som er svært dyktig…. Så hva gjør jeg der? Jeg følte på det noen ganger i dag da diskusjonen gikk rundt monetær verdisetting, R-notater og Quality adjustet life years…. Områder jeg kan svært lite om. Kanskje ikke rart jeg følte meg litt som en spurv i tranedans? Jeg har stor respekt for andre faggrupper og deres fagspråk så jeg lyttet så godt jeg kunne for å lære. Jeg var heldig nok til å få litt ekstra innføring av en av forskerne etterpå. Jeg er, og har aldri vært, noen superglup fagspesialist. Tvert imot er jeg aller mest glad i å sette min medisinske fagkompetanse inn en sammenheng ute i en kommune som Øvre Eiker.  Jeg pleier å si at jeg jobber ”ute i virkeligheten” når jeg møter folk i den sentrale helseforvaltningen som lurer på hvor jeg jobber. Jeg er veldig opptatt av at vi kommuneleger må tilpasse de retningslinjer, lover og regler de fastsetter i departement og direktorat. Vi som jobber ute i kommunen er ofte fortvilet over hvor lite tilpasset det som kommer fra staten er til denne virkeligheten.

 

Derfor sier jeg ofte ja når jeg blir spurt om å være med i slike grupper. Jeg kan godt spille ”spurv med kontakt i virkeligheten” for å danse sammen med de store tranene fra direktorat, departement og institutt. Jeg mener det er helt nødvendig at de får tilbakemeldinger fra oss praktikere. Vi som veit hvordan verden er der hvor alle bor, nemlig i en kommune.

 

Men det er nå godt at jeg ikke blir sittende aleine i traneflokken! Klokelig har prosjektledelsen dratt inn en annen kommunelege også. Hun har bla erfaring fra den sentrale helseforvaltningen fra tidligere jobb så vi stilte sterkt!

 

Jeg tror det er både viktig og nødvendig for direktoratet å bruke folk fra kommunene når de lager veiledere og retningslinjer. Det er jo vi som skal bruke dem etterpå! At jeg personlig lærer masse av slike møter tar jeg med som en bonus når jeg toger hjem for å ta igjen det arbeidet som har hopet seg opp på skrivebordet på jobben.