Forskjellen på å ønske det og å gjøre det

Jeg er blitt leder for NOrsk SAMfunnsmedisinsk forening. Jeg har vel skrevet om det før..?.. Jeg har lenge vært lei av å høre om hvor vanskelig det er å være samfunnsmedisiner, nesten ingen rekruttering, forgubbing, vi har mistet makten og det er ikke bruk for oss lenger. Jeg har ønsket at det blir gjort noe med dette. Jeg har opplevd sjøl at det er mange flinke samfunnsmedisinere rundt om kring. Jeg kjenner jo kommuner best og veit at det er mange kjempeflinke kommuneleger. Etterhvert har jeg fått oppleve at det samme finnes innen mange områder i samfunnet: trygdevesen, fylkesleger, Statlige instanser som Kunnskapssenteret, Sosial og helsedirektoratet, Helsetilsynet, Statens Folkehelseinstitutt og innen Helseforetakene, og flere! Kan du si at du veit hva disse gjør? eller hvor de finnes?
 
Heldigvis er det aktive, motiverte og flinke samfunnsmedisinere rundt om så har tatt tak i dette og laget en egen forening for leger som arbeider med samfunnsmedisinske oppgaver for å utvikle faget. Kjempespennende og det bragte meg med et brak fra å ønske at det skulle skje noe til at jeg blei valgt inn for å lede denne foreningen!
….Litt av en utfordring! Det er valgt et styre med 7 kjempeflinke folk og vi er allerede i gang med å planlegge, jobbe for å nå ut til folk og gjøre foreningen kjent. Bare det er en vanskelig jobb, for det er lett å drukne i alle de tilbud, interesser og informasjoner som pøses ut daglig! Vi har startet med en enkelt nettside: www.legeforeningen.no/norsam De som er leger kan melde seg inn via et skjema på sidene..
 
Jeg er ikke mye i tvil om at det er interesse blant mange (alle?) arbeidsgivere om å kunne legge en medisinskfaglig vurdering til de vurderingene man må gjøre for å utvikle sine tjenester. Det er det som er så spennende i dette faget. Vi kan vurdere en situasjon (les plan, prosjekt, organisering, tiltak til befolkning) ut fra et medisinskfaglig standpunkt.For meg betyr det at oppdragsgiver får et bredere og bedre grunnlag for beslutninger. Det er slett ikke alltid vi blir hørt, men det er jo det som er demokrati. Vi må finne oss i at det er politikerne som bestemmer ikke teknokratene (= legene i denne sammenheng). Og så variert jobb! Jeg har jo faktisk kunne skrive nesten daglig om forskjellige oppgaver her i bloggen!
 
Jeg er bare så innmari spent på om vi kan klare å nå ut til samfunnsmedisinere i alle krinkelkroker av landet. Sakte men sikkert skal vi få det til… det er så mange der ute som kan hjelpe oss!
(tenkte han håpfult….)