Grupperettet arbeid – individrettet

Idag har jeg jobbet stort sett med individrettet arbeid. Jeg har vært på fengselet og hatt konsultasjoner, snakket med en rømling fra fengselet med store psykiske problemer, videre vært på møte med en annen rusmisbruker for å se på mulige behandlingstilbud, hatt to telefoner med pasient som bor under forferdelige forhold og en annen som stjeler overalt hvor hun kommer til.
 
Jeg lurer ofte på om jeg bør omprioritere arbeidet mitt og jobbe mer som samfunnsmedisiner og kun jobbe overfor befolkning/grupper. dvs at jeg jobber med tilpassing av tilbud, planlegging, utvikling av tilbud evt nye tilbud. Men jeg opplever både at det er mange som trenger noen å diskutere vanskelige saker med og som kan bidra til å se sakene fra forskjellige sider OG at jeg med min legebakgrunn faktisk ser en del ting annerledes enn andre faggrupper. Jeg står som regel i nærkontakt med fastlegen til de jeg er i møter om.
 
I min funksjon som kommunelege ønsker jeg begge deler. Reine Ole Brumm! Og jeg er veldig glad i den figuren, kanskje det er derfor jeg enda føler at det er kjempespennende å kunne være i spenningsfeltet mellom å tenke grupperettet og delta i individuelle opplegg. Det gir ihvertfall meg viktig opplysninger om hvordan tjenestene fungerer. Det igjen er viktig når jeg f.eks deltar i organisering av en rus – psykisk helseteam.
 
Det tar mye tid og stiller krav til at jeg passer på å overlate behandling til de som har det som jobb og heller holder meg litt i bakgrunn…arbeider som rådgiver..
 
Det trives jeg med ihvertfall så lenge folk rundt meg også synes det er greit!